Torvund er en mester i å forene lyder som i utgangspunktet ikke hører sammen. Akustiske og elektroniske klanger fra ulike verdener – som fra mekaniske roboter, svimlende exotica og storslåtte symfoniske bølger – smeltes i hverandre. Lyder fra fortid, nåtid og fremtid kjøres inn i Torvunds kompositoriske sentrifuge. En følelse av science fiction gjennomsyrer de fire stykkene. I stedet for å undre deg over reisen, spør du deg heller hvor lenge du kan bli værende i det samme.

”Sweet Pieces” (2016) har det samme utgangspunktet som så mange av Torvunds verk: elektroniske og akustiske lyder inviteres til å imitere hverandre. Torvund innser at tittelen ”Sweet Pieces” er litt provoserende: ”De er rett og slett bare korte og søte.” Innenfor et felt som er som mest kjent for ugjennomtrengelige dissonanser, utgjør ”Sweet Pieces” en sjarmerende utfordring.  

Også utgangspunktet for ”Archaic Jam” (2017) er humoristisk: hva om et orkester og en feedback-gitar møtes i en postapokalyptisk hippie-jamsession? Torvunds musikk etterligner ikke så mye jammen i dens struktur, men i dens glade likegyldighet – som kanskje er den mest fornuftige holdningen hvis verden går under?

I ”Symphonic Poem no. 1: Forest Morning” (2019) ledes tankene til et spirende miljø. Skuddene fra synthen, blåserne og strengeinstrumentene skytes ut og utløser skogens frodige potensial. Dette minner om åpningen av Maurice Ravels orkesterverk ”Daphnis og Chloé” fra 1912. Mens ”Sweet Pieces” er en utforskning av kortform, strekker ”Forest Morning” seg over lengre tid. Gjennom dunkle passasjer navigerer Torvund tilbake til åpningens romantiske vitalitet.

”A Walk into the Future” (2019) åpner med morgenfrisk entusiasme: Orkesteret plystrer en lystig melodi akkompagnert av en skarptrommemarsj. ”Walk” viser seg etter hvert å være en underdrivelse: vi svømmer gjennom glissandi, sykler gjennom elektroniske bobler og løper hodestups inn i en livlig aleatorikk. For Torvund, som fullførte verket kort tid før faren hans, den anerkjente billedhuggeren Gunnar Torvund gikk bort, representerer disse abstrakte tonene det ukjente, uforståeligheten av tapet og hva som venter etter livet. Vi kan ikke unngå tomrommet, men vi kan gå plystrende inn i det.